I dag kommer et litt personlig blogginnlegg som jeg har villet skrive i ganske lang tid nå, men kanskje ikke helt turt (eller, ironisk nok, hatt tid til). Men det handler om en viktig sak og en viktig avgjørelse, så here goes..


Fra og med neste år, altså 2024, kommer jeg kun til å ta på meg ca 10 bryllup og elopements. That’s it. Det er ikke veldig mange i løpet av et helt år, og det kommer helt klart til å bety at jeg må si nei til ganske mange. Akkurat den biten knuser hjertet mitt litt. Det kjennes ganske skummelt, men også ganske godt, å ha tatt dette standpunktet. Grunnen til at jeg har tatt dette valget er selvfølgelig sammensatt, men handler i all hovedsak om to ting - kundene mine og min egen helse.


Å booke en profesjonell bryllupsfotograf, det er å booke en luksusvare. Så ærlig vil jeg være. Det er en prioritering man gjør og en investering man tar. Og jeg vet at for mange av mine kunder har fakturaen fra meg vært en av de største postene i budsjettet. Det gjør det, om mulig, enda mer ærefullt å bli booket. Og jeg syns derfor det er enormt viktig at kundene mine får den gode opplevelsen og servicen de fortjener. Når man booker meg som bryllupsfotograf vil jeg at det skal kjennes trygt og personlig, profesjonelt og skreddersydd. Jeg har over 8 års erfaring som spesialisert bryllupsfotograf og har fulgt utallige bryllup. Jeg vet hva som funker, hva som kanskje ikke funker, hva som er lurt å tenke på, huske på, hvor fallgruvene kanskje er, og hva man gjør hvis shit hits the fan. Jeg er ikke bare personen som skal ta bilder, men også en kilde til erfaring, tips og triks i planleggingsfasen, og problemløser, tilrettelegger, psykolog og planlegger på selve bryllupsdagen. Samboeren min kaller meg for bryllupsplanlegger light. Og for å kunne være det for brudeparene mine er det alfa og omega at jeg ikke booker over kapasitet. Jeg vil ha tilstrekkelig med tid til hvert brudepar når de trenger meg, og samtidig ha tid nok til å gjøre resten av jobben min på en god og nøyaktig måte. Stress og for dårlig tid er ikke bra hverken for kundeopplevelsen, det ferdige resultatet på bildene eller for kropp og sjel.


Så lurer dere kanskje på hvorfor jeg må ta så hensyn til egen helse. Gjør vi ikke alle det? Som mange av dere allerede kanskje er klar over så sliter jeg med en litt kranglete kropp. Rett før verden stengte ned i 2020 fikk jeg diagnosen Hypermobilitet Spekter Forstyrrelse (HSD). Dette er en tilstand jeg er født med, og har levd med hele livet, selv om jeg var 32 år før jeg fant ut av det. Da hadde smertene og plagene jeg opplevde blitt såpass ille at jeg til slutt oppsøkte lege. Tilstanden går veldig grovt ut på at bindevevet mitt ikke fungerer som det skal, som blant annet resulterer i at jeg har veldig bøyelige ledd, lett får blåmerker og har en kropp som jobber i høygir for å holde alt på plass der det hører til. Som følge av dette plages jeg med smerter og får lettere betennelser rundt omkring i kroppen, i tillegg til at jeg blir raskere sliten og bruker lengre tid på å hente meg inn igjen. Jeg har etterhvert blitt ganske flink til å lytte til kroppen, til å kjenne mine egne begrensninger og forstå når det blir for mye. Det, kombinert med styrketrening og medisiner, gjør at jeg lever et ganske godt, og relativt normalt liv (så normalt det blir som selvstendig, reisende eventyrbryllupsfotograf, kan du kanskje si, hehe). Så det største «hinderet» tilstanden gir meg i hverdagen er at jeg er nødt til å hvile jevnlig og tilstrekkelig for å kunne holde meg gående og unngå å treffe den berømte veggen (en gang til). Å hvile jevnlig betyr feks at jeg må være disiplinert og ta mine to hviledager etter hver bryllupshelg (selv om jeg jo helst skulle ønske jeg kunne starte på redigeringen av bildene med en eneste gang) fordi jeg har lært at det er så lang tid det tar for kroppen min å hente seg inn igjen etter hvert bryllup. Jeg kan heller ikke lenger kjøre på med uker fulle av 14 - 15 timers dager foran dataskjermen for å få unna all redigeringen raskere, for da blir jeg rett og slett utbrent og sengeliggende rimelig fort. For en tidligere kretsmester i skippertak og «flink pike» har det vært, og er, en stort omveltning på livet. Men helt klart en forbedring. Og jeg begynner virkelig å få dreisen på det, om jeg får si det sjøl.


I løpet av de 14 årene som har gått siden jeg var ferdig utdannet fotograf har jeg etterhvert blitt ganske så trygg på hvordan jeg ønsker, og trenger, at arbeidsplassen min skal være. Jeg har prøvd, utforsket og justert i mange, mange år. Alt fra hvilke typer oppdrag jeg tar på meg, til hvordan jeg jobber og prosessen min fra første kontakt med kunden til levering av de ferdige bildene. I tillegg har jeg også fått meg en ganske stor «databank» over tidsbruken min. Hvor lang tid bruker jeg i snitt på møter med hvert brudepar? Hvor lang tid tar øvrig kommunikasjon? Hvor lang tid går med til importering, sortering og utvelgelse av bilder pr bryllup? Hvor mye tid går til redigering? Så når jeg legger denne informasjonen sammen med nødvendige hensyn til helsa og ufravikelige verdier i måten min å være bryllupsfotograf på, så får jeg det litt magiske tallet 10. 10 heldags bryllup (eller litt flere når mindre pakker bookes) pr år. Og selv om, nei, det er ikke veldig mange på ett helt år, så men det er på ingen måte veldig lite arbeid i løpet av ett år. Som dere kanskje skjønner så har jeg lagt en god del tankevirksomhet ned i dette valget. Og selv om det på mange måter ble fremtvunget på grunn av helsa, så ble det det sparket jeg trengte for å gjøre det som, tross alt, er en veldig bra og sunn ting - både for kundene mine og for meg.